Villreinjegerne på Kvikne (og andre steder i Forollhogna), reingjør kjeven til det dyret de har skutt og leverer den i en kjevekasse. Nå er mange ferdige med årets villreinjakt, men enkelte lurer kanskje på hva disse brukes til? Og hva med slaktevekter; er det viktig at man gjør nøyaktige mål? Hva med «sett elg/hjort» dataene som jaktlagene samler inn; blir det bare lagt i en skuff?Etter flere tiår med bestandsvekst er jakttilbudet av hjortevilt nå høyere enn noen gang før. Samtidig medfører de høye bestandstetthetene økt konkurranse om matressursene, redusert bestandskondisjon og produktivitet, og økende samfunnskostnader i form av trafikkulykker og beiteskader på skog og innmark.
Overvåkingsprogrammet for hjortevilt ble startet i 1991. Da ble det felt 51 902 elg, hjort og villrein i Norge. Til sammenligning ble det i jaktåret 2011/2012 skutt 80 975 dyr. Utviklingen i hjorteviltbestandene fra 1991–2011 er oppsummert i den siste rapporten fra overvåkingsprosjektet.
Men får man noe vettugt ut av denne overvåkingen?
Ved å overvåke et utvalg av representative bestander får vi informasjon om
- utviklingen i avskytning
- bestandskondisjon
- tetthet og bestandsstruktur i norske hjorteviltbestander
Iløpet av perioden er det funnet en til dels markant nedgang i slaktevekter og kjevelengder for villreinen i Forolhogna og Knutshø til tross for at bestandsantallet har vært relativt stabilt. I Knutshø har det også vært en markant nedgang i antall kalver/ 100 simler og ungdyr. I rapporten diskuterer mulige grunner til dette.
En ny kontrakt er nylig inngått mellom DN og NINA for videreføring av Overvåkingsprogrammet for hjortevilt i fem nye år (2012-2017). De geografiske fokusområdene er i stor grad videreført for alle artene. Den nye kontraktsperioden vil også inkludere konkrete undersøkelser relatert til beitegrunnlag, beitetilvekst og beitetrykk.
Tils slutt en oppmuntring til å fortsette å reingjøre og levere inn reinskjever: «Oppslutningen om overvåkingsprogrammet har vært svært god og Forelhogna er av den grunn et av de områdene hvor vi har best dokumentasjon på bestands- og kondisjonsutviklingen».
